Terje Runde

En dag i forrige uke fant jeg meg selv i en situasjon jeg overhodet ikke følte meg tilfreds i. Jeg var i et modus uten ønske om menneske-menneske-interaksjon, spesielt ikke i form av dialog med fremmede. Selvfølgelig blir jeg ufrivillig utsatt for akkurat dette, hvor opsjonen for å slippe lett unna ikke eksisterer.

Hendelsesforløp

14:34 – Jeg er på vei hjem fra mitt studiested, etter å ha sluppet 10-15 minutter før tiden.

14:35 – Ved et veiskille innser jeg at gårsdagens handleliste ikke inkluderte dagens middag. Jeg bestemmer meg fort for å gå innom nærmeste dagligvarehandel, slik at dagens resterende timer kan fylles med matkonsum og dermed mening.

14:38 – Etter å ha sirklet rundt reolene i et par minutter kjenner jeg en indre søknad om at brokkolisuppe skal tildeles egenskapen middag. Det blir suppe.

14:39 – Jeg leser på pakken og finner ut at melk er den eneste ingrediensen som trengs, så jeg kjøper en halvannen liter for sikkerhets skyld.

14:40 – Jeg er på vei mot kassen i det min menneskekropps alarmsystem gir uttrykk for et eller annet. Det slår meg fort at jeg har glemt å kjøpe brød. Jeg må snu og gå hele veien til bakerivarene. Denne avdelingen er til forskjell fra resten av butikken ikke fylt med folk, så jeg kan uten hindringer granske dagens utvalg. Jeg forundrer et øyeblikk over at det aldri er flere enn tre brød igjen av hver sort; de mø jo ha titalls forskjellige brødtyper de bestiller et ensifret antall av?

14:41 – “Bakerns ferske 5-kornsbrød” høres godt ut, til tross for en grov feilstavelse i firmanavnet. I dag blir det en slik, den siste som er igjen av slaget. I det jeg går bort til brødkuttemaskinen letter jeg blikket og ser at alle folkene som sto langs frysedisken for et minutt siden har begynt å erobre mitt territorium; nå skulle visst også de ha brødvarer. Har jeg gått foran som et idol, som medkunder bare må følge? Har jeg virkelig blitt en hverdagshandlers forbilde? Jeg rekker ikke å konkludere før det faller meg naturlig å slippe brødet i maskinen. I det jeg venter på at brødet på forunderlig vis skal komme ut – ferdig oppskåret på den andre siden, legger jeg merke til at det virkelig har begynt å bli trangt i den regionen jeg står i: På bare 10 sekunder hadde “alle” kundene flyttet seg mot meg. Jeg ser et ungt par diskuterer et eller annet like ved, mens en eldre kvinne (jeg vil tippe 60-65 år gammel) møter blikket mitt gjennom omtrent fem meter fri bane. Kroppsspråket hennes roper, og jeg får en følelse av at hun ganske snart vil innlede kontakt med meg. La meg være i fred, jeg trives i det minet jeg er i.

14:42 – Mens jeg bøyer meg ned etter pose til å ha rundt brødet tar jeg et gløtt over skulderen, en bevegelse som bekrefter min mistanke om at hun var på vei mot meg. I en ikke veldig atletisk gange kommer hun rett mot meg, mens jeg nesten skynder meg å pakke brødet ned i posene; en plastikkpose og en papirpose, sistenevnte med strekkode printet på seg. Jeg innser at jeg har tapt, å få brødet inn i de to posene tar mye lengre tid enn jeg skulle ønske akkurat der og da. I ettertid kan jeg ikke umiddelbart skjønne min fravikende holdning til dette kontaktsøkende mennesket, men jeg hadde åpenbart et ønske om å fortsette i hjernens egne vendinger, uavbrutt av omverdenen. Jeg var fanget i en mental grøft, kanskje litt preget av paranoia, som jeg virkelig ville bli værende i.

14:43 – I det jeg fortsatt fomler med å få brødet ned i papirposen spør kvinnen meg meg som fryktet, “er det brødet der godt?”. Jeg vet naturligvis ikke hva jeg skal svare, men siden kvinnen spør så høflig anser jeg det jeg vanligvis ville ha svart – “vel, det smaker sikkert brød” – som litt for bryskt. Jeg velger derfor en mildere variant og sier “tja, vel jo, det ser jo ganske godt ut i hvert fall…(?)”. Allerede her innser jeg at det jeg hadde sagt innledet til samtale. Likevel følte jeg meg presset til å ikke svare for frastøtende i gjerningsøyeblikket, jeg er jo en myk mann. Kvinnen snur seg så halvveis til hyllen brødene står lagret i og spør meg, “hvilket brød er det du har der?”, mens hun peker på mitt brød halvveis innpakket i pose. Hun hadde åpenbart tenkt til å kjøpe det samme som meg, men obs: Jeg visste jo at jeg hadde tatt det siste eksemplaret som var igjen. Likevel føler jeg meg tvunget til å gjøre en kjapp, men sympatisk skann over hyllen, slik at kvinnen kan se at jeg leter etter det. Jeg er nødt til å si “hm, det ser ikke ut som det er flere igjen…”. Hun svarer med et grynt, før både hun og jeg stirrer tomt ut i luften et par sekunder. Jeg skynder meg å pakke ned mitt brød, dette begynner bare å bli pinlig. Jeg kunne selvsagt si at “du kan ta dette altså, ferdig oppskåret til og med”, men jeg fant fort ut at det bare ble rart. Med en setning kunne jeg uttrykke to ting:

1) Jeg er helt vanvittig snill til ungdom å være, du kan få dette brødet, ikke noe problem! Jeg henter meg bare et nytt. Husk forresten at Jesus holdt liv i flere tusen med bare to brød og fem fisk (eller var det omvendt?).
2) Jippi! Jeg hadde egentlig ombestemt meg, når jeg kuttet brødet kom det fram masse ekle frø jeg ikke vet hva er. Heldigvis kom denne kjerringa, nå kan jeg med gyldig grunn hente meg et nytt brød – som sikkert er mye bedre!

Jeg husker jeg tenkte at hvis jeg beholder brødet vil hun sikkert at jeg skal anbefale et brød for henne. Jeg følte ikke jeg bare kunne forlate situasjonen, til tross for at det var det jeg egentlig ønsket. Jeg ville bare stikke; betale kassadamen og gå opp til hybelen. Hvorfor tror damen at jeg vet så fryktelig mye om brød?

Som forutsett spurte kvinnen meg, “hva tror du er godt da..?“. Hun hørtes oppgitt ut i stemmen, noe sa meg at hun egentlig ville ha det brødet jeg hadde klassifisert som mitt. Hva skulle jeg svare? Nå hadde jeg allerede bæsjet på leggen og innledet samtalen, så nå måtte jeg jo komme med noen velvalgte ord om hva som er godt. Jeg hadde egentlig ikke peiling; når jeg kjøper brød er det to kriterier som må oppfylles: Det skal ikke koste mer enn 25,- kroner og det skal være grovt. Som et panisk forsøk på å kunne forlate åstedet og sikte meg inn mot kassen, gikk jeg bort til en brødtype jeg har kjøpt et par ganger tidligere. Jeg sa “dette brødet er helt okei“. Hun grep brødet og spurte meg med en gang om jeg “pleide å ha dette brødet“. Det virket som hun stolte blindt på andres oppfatning om hva som er godt brød. Brød er brød, spør du meg, men jeg svarer “ja, jeg har kjøpt det noen ganger“. Hun snur brødet og leser konsentrert hva som står på brødet, mens jeg benytter sjansen og beveger meg lydløst mot kassen. Planen min funket!

14:44 – Jeg er i kassekøen med én mann foran meg og kjenner en enorm lettelse, endelig er jeg fri – ikke lenger oppholdt av en dame på 60+. Idet det blir min tur å legge varene på samlebåndet smiler jeg litt ekstra til kassadamen, hun virker å være så mye enklere å kommunisere med. Det er ingen fare for at hun oppholder deg i mange pinefulle sekunder, det venter alltid en neste kunde. Kassadamer er fine slik.

14:45 – Ferden mot hybelen fortsetter. Hendelsen gir meg bare mer å tenke på på vei opp til hybelen.

I dag har jeg støvsugd. Som vanlig når jeg støvsuger – eller gjør annet husarbeid – tar jeg på meg hodetelefoner og hører på musikk. Jeg har for ikke lenge siden kjøpt et par hodetelefoner av typen Beyerdynamic DT-770 Pro, som gjør en god jobb med å akkompagnere min iPod Touch. Disse hodetelefonene stenger så og si all lyd ute når jeg hører på musikk, så jeg er derfor litt ekstra oppmerksom på hvor jeg tråkker og beveger meg – i tilfelle det kommer noen i min vei. Jeg bor nemlig i en sokkelleilighet hvor utleierne også har et mye brukt vaskerom, med egen trapp opp til deres residens, så jeg prøver å hele tiden ha et overblikk over eventuell aktivitet.

Så, etter å ha støvsugd mesteparten av gangen (som er den løypa utleierne går når de kommer fra trappa og skal til vaskerommet) har jeg kommet fram til gangens statistisk mest utsatte område; inngangspartiet. Det er her mine til sammen fem par sko drar med seg småstein utenfra og lager et slags teppe med småstein og snusk. Vanligvis pleier det å lyde “RA-TA-TA-TA-TA-SVOSJ” for hvert drag jeg tar med støvsugerhodet. I dag var det annerledes.

Det tar ikke mange hundredelene før jeg skjønner at det er hodetelefonene som stenger ut all lyd – og at det er derfor jeg ikke hører den litt lystige lyden jeg til vanlig koser meg med under støvsugingen. Den er på en måte høydepunket i seansen. RA-TA-TA-TA-TA-SVOSJ! Herlig. Noen sekunder går i det jeg sveiper over alt rusket som ligger ved inngangen. Tror jeg i hvert fall, jeg har tross alt ikke lyden å føle etter lenger.

Så slår det meg: Hvor jævla dum hadde jeg sett ut hvis stikkontakten hadde falt ut mens jeg støvsugde? Jeg mener, at stikkontakten faller ut mens man støvsuger er jo sånt som skjer hele tiden, og når man ikke er i stand til å høre verken støvsugerduren eller “RA-TA-TA-TA-TA-SVOSJ”-ene – ja, hva gjør man da? Man kan risikere å se ut som en idiot som støvsuger uten å i det hele tatt ha skrudd støvsugeren på.

Plutselig føler jeg meg som en potensiell idiot. Jeg kan ikke se for meg noe dummere enn et slikt scenario, det blir litt som å gå på tredemølle: Det har ingen praktisk nytte, man går og går, men kommer aldri til døren som det heter. Selv handsfree-roping ser og høres bedre ut – de gjør i hvert fall ingen pragmatiske bevegelser knyttet til aktiviteten.

Jeg skal aldri bruke hodetelefoner når jeg støvsuger mer.